Begrepet “kommunikasjonskultur” finnes ofte i media. Det brukes til å vise morsmålets evne til å bruke det i hverdags kommunikasjon.
Bruksanvisning
1
Kommunikasjonskulturen er evnen til å samhandle med mennesker rundt oss gjennom taleutforming av tanker. Kommunikasjon i et team er basert på monologiske og dialogiske situasjoner, som hver har et spesifikt mål og mål. Målet er vanligvis enhver handling som påvirker samtalepartnerne, for eksempel å informere, forklare, overtale eller overtale, be om eller oppmuntre osv.
2
Samtale, på grunnlag av hvilken kommunikasjonskulturen er bygd, er en spesiell type språk. Det er ikke alltid underlagt normene og reglene som er nedfelt i forskjellige ordbøker og grammatikk. De viktigste egenskapene ved samtaletalen inkluderer spontanitet og uforberedelse.
3
Samtalestilen gir alternativer som ikke er helt egnet for språklig tolkning. Tekster i denne stilen, både muntlig og spilt inn skriftlig, kan forstyrres, noen av detaljene deres oppfattes som tale uaktsomhet eller feil.
4
Ulike samtalefunksjoner manifesterer seg jevnlig og regelmessig i talen til mennesker som perfekt kjenner normene og variantene i språket. Derfor anses tale for å være en fullverdig litterær variasjon av språket, og ikke en språkopplæring, som på en eller annen måte inngår i kommunikasjonskulturen.
5
Kommunikasjonskulturen er preget av en tale i en uformell atmosfære og i et uformelt forhold til en samtalepartner. Et annet viktigste tegn på en kommunikasjonskultur er at den bare manifesterer seg med deltakerne fra foredragsholderne selv, som er gjenstandens forhold.
6
Troen på at kommunikasjonskulturen innebærer full overensstemmelse med alle språknormer er feil. Muntlige tekster er preget av en unik og etterlignelig inndeling, som kanskje ikke reproduseres skriftlig i alle tilfeller. Det å oversette ekte talte tekster til skriftlig form er ikke bare redigering, men virkelig møysommelig arbeid. Og selv i dette tilfellet vil den oversatte teksten, til tross for den beholdte betydningen, ha et annet grammatisk og leksikalsk grunnlag. Dermed dannes kommunikasjonskulturen på grunn av samtalepartnerens evne til å uttrykke tankene sine i samtalerom på en slik måte at de er forståelige for begge parter, og leseferdighetene i muntlige tekster er sekundære.